- Standing Waves Nov 2016
- Music from Space Nov 2013
- Long Wave Oct 2013
- Silent film Nov 2012
- Sea Polyphonies Aug 2012
- Bee Symphony Aug 2009
Interview for Standing Waves concert 5th November 2016 by Magne Fonn Havskor in Bergensmagasinet magazine.
«Standing Waves» er tittelen på et nytt stykke fra Marcus Davidson og Roger Huckle, to britiske komponister som begge har gjort bergensere av seg etter å ha funnet kjærligheten her i regnbyen.
– Handler det om surfing i Fanafjorden? spør jeg. – Hehe. Det kunne det gjort, men tittelen er hentet fra fysikken. Musikknoter er stående bølger, det samme er nordlyset. Alt som finnes er egentlig stående bølger; et bord, eller stoffer i fast tilstand.
Marcus Davidson er opprinnelig fra Edvard Elgars fødeby Worcester (uttales «wuster», med sedvanlig britisk logikk), mens Roger Huckle kommer fra Bristol, der han fortsatt delvis bor. De to komponistene traff hverandre tilfeldig etter en konsert på Litteraturhuset, der et utdrag fra Marcus Davidsons komposisjon The Conscious Sky det var det med titler, ja) ble fremført. Siden har de jobbet sammen.
– Kjente du til utgivelsene hans på Touch? – Nei. Jeg visste ingenting om hvem han var; men husker at jeg likte teksturen i det korte musikkstykket hans. Selv har han bakgrunn som klassisk fiolinist, og spilte i Bergen filharmoniske orkester i perioden 1985-1990. Han startet sitt eget orkester, Bristol Ensemble, i 1994, og har også vært involvert i britisk popmusikk.
– Jeg var en av tre fiolinister i Dexys Midnight Runners, forteller han, og en kjent melodi begynner straks å surre i hodet mitt. – Ja, det var i Come on Eileen-tiden, bekrefter han. – My pop star time. Jeg ble med da de gjorde en svært interessant overgang fra blåseinstrumenter til strykere. Det var vare det, at ingen hadde fortalt blåserne at de var overflødige, så de bare satt der mens vi spilte.
Han ble ikke værende lenge, men rakk å spille på suksess-albumet Too Rye Aye (1982). Siden har han konsentrert seg mest om å spille klassisk musikk, med et repertoar som spenner fra Mozart og Beethoven til moderne komponister som Arvo Pärt og Philip Glass. Gjennom sitt eget Bristol Ensemble driver han også utstrakt musikkundervisning av skolebarn. Nå havner jeg litt utpå her, men det er svært interessant, ikke minst sett i lys av tidligere artikler i Bergensmagasinet om musikkterapi.
– Vi når 700 barn i alderen 4-11 år, sier han. – Det interessante med å starte så tidlig, er at de lærer å forstå musikk som et eget språk. Mye av denne undervisningen foregår i fattige områder med mange sosiale utfordringer. – Lærerne har sett store forandringer med elevene etter at vi begynte med dette prosjektet. Miljøet og samarbeidet er bedre, og de klarer å konsentrere seg om skolearbeidet. – Har du studert musikkterapi? – Nei, men jeg kjenner Leslie Bunt, som har samarbeidet med det norske musikkterapi-miljøet.
Nå har vi pratet oss helt bort fra den kommende konserten med de stående bølgene, men vi henter oss fort inn igjen. – Vi har utviklet stykket som en slags lydtapet, forklarer Marcus Davidson, som ikke har kommet til orde på en stund. – Jeg har skapt en slags virtuell sampler, med en lyd for hver tangent. Noen av lydene har jeg laget selv, andre er samplet fra naturen. Det føles som om jeg spiller på universet.
For å fremføre stykket, har de to invitert med seg den indiske tabla-spilleren Sangu Sahai og den britiske overtone-sangeren Jayson Stillwell. Ifølge pressemeldingen for fremførelsen av Standing Waves førstkommende lørdag, så blir dette en konsert der de fire herremennene, ved hjelp av fiolin, tabla, overtonevokal, piano, elektronikk, samplinger og film vil la deg få se og høre selve jordens pulsårer, intet mindre.
– Det vil bli en fest for ørene, lover Davidson. – Er det vanskelig tilgjengelig musikk? – Den åpner svært melodiøst, og trekker deg bare inn, sier Huckle. – For oss har det vært en reise. Da vi begynte, hadde vi ingen idé om hvor dette skulle ende, sier Davidson. – Denne musikken har bare vokst frem av seg selv.
Standing Waves har premiere på Østre (Skostredet 3), lørdag 5. november kl. 19.30
Medvirkende musikere på på kveldens konsert er Charles Matthews (orgel, klaver), Marcus Davidson (orgel, elektronikk), BJ Nielsen (elektronikk) og tenoren John Beaumont. Sammen vil de fremføre verker av blant andre Bach, Maltas nasjonalkomponist Charles Camillieri (1931-2009), italienske Giacinto Scelsi (1905-1988), estlenderen Arvo Pärt og to stykker fra britiske Marcus Davidson – som nå bor i Bergen.
– Stykkene handler om hvor endeløst stort og massivt universet er.
Marcus Davidson er aktuell med en ny Touch-utgivelse, denne gangen et konsertopptak av «The Passing» og «Sacred Space». Begge komposisjonene inneholder, som forventet, spesielle lydbåndopptak, men denne gangen har han overgått seg selv. Det er snakk om opptak NASA har gjort i nærheten av planeten Saturn, samt av jordens magnetfelt. «The Passing» vil også bli spilt i Johanneskirken i kveld.
Stjernenes musikk
Tenoren John Beaumont vil også synge Davidsons verk «Ananta» (basert på gamle indiske tekster) på kveldens konsert, akkompagnert av strykerdroner og opptak av menneskestemmer.
– Stykkene handler om hvor endeløst stort og massivt universet er, sier Davidson til HISS!G.
– Er det musikk i verdensrommet?
– Åja. Jeg jobber med et stykke nå, der jeg mikser opptak fra pulsarer med trommer. Det vil komme ut på min neste cd.
– På Touch?
– Nei, det er for mye melodi på den, så den vil nok komme på mitt eget selskap. Touch foretrekker mer eksperimentelle ting.
En innspilling der de kombinerer korsang og elektronikk med lyder fra havet – som måker, delfiner og; utrolig nok; reker.
Syngende reker
Marcus Davidson har gitt ut noen cd-er på Touch, der han samarbeider med Chris Watson (Cabaret Voltaire, Hafler Trio). På Chris Watsons «Cross Pollination» (2011) har de samarbeidet om et stykke der et kor akkompagnerer opptak av summende bier (!), og de to har også gjort en innspilling sammen der de kombinerer korsang og elektronikk med lyder fra havet – som måker, delfiner og; utrolig nok; reker.
Planlegger trilogi
– Chris Watson begynte med å gjøre opptak fra Bryggen i Bergen, og fortsatte like nord til iskappen, forteller han.
– Det er innspillinger både fra under og over havoverflaten.
Verket heter Polyphonics, og inngår som andre del av Davidsons planlagte trilogi (Bee Symphony var del 1).
– Siste del blir en fuglesymfoni, sier han.
– Jeg vil lage en innspilling, der mennesker synger sammen med fugler. Det jeg jakter på, er den musikken som ligger inne i lydene.
Bilder laget av lyd
– Du har samarbeidet en del med Chris Watson. Hvordan er han?
– Å, han er briljant. Jeg har lært mye, og føler meg privilegert som får samarbeide med han. Han gjør ting du aldri ville kommet på selv; lager bilder satt sammen av lyder. Dessuten er han en hyggelig fyr, beskjeden og svært privat av natur.
– Hvordan møttes dere?
– Det skjedde via Touch. Jeg fikk en bestilling på vokalstemmene til Bee Symphony, som opprinnelig var Watsons ide.
The interview can be heard here,
and the full show and further information can be found under Episode 2 here.
http://www.bfi.org.uk/news/fairy-tales-writing-music-silent-fantasies
An article on the British Film Institute (BFI) website by Samuel Wigley about writing music for silent film. It included an interview with Marcus on the subject:
“Because I’d had a lot of experience with ballet music, I pretty much guessed the actual music they were dancing to in ‘Ballet des Sylphides’ (1902) and ‘Valse excentrique’ (1903). So I had to block that from my mind so I could approach it with a clean palate as it were. I found I could relate to the film with my music very quickly.
“The first decision I made was not to simply replace the original music with a close approximation, but that I had to find a way to engage with it on a deeper level. So I decided to read about the world in which these films were made.
“The world in the early 20th century was different in many ways as we know. In France it was the Belle Époque, in Britain it was the Edwardian era. Both were characterised by a sense of optimism, peace and new technology, both oblivious to the approaching horrors of the Great War.
“For ‘Valse excentrique’, it dawned on me that this was Boldoni and Solinski’s [residents at the famous Eldorado cabaret in Paris] last dance, frozen in time in perpetuum. It really took on a haunting quality for me, like the dance lasts for ever in another dimension, hence the dreamlike feel of the music.
“For ‘Ballet des Sylphides’, I ended up with music which was more balletic in style, but with a darker undertone, reflecting the darkness over the horizon of this seemingly innocent period.
“As these are dance films, and due to the fact I’ve accompanied dancers for many years, I could not but match the movements on screen to music. This is obvious in ‘Ballet des Sylphides’. As the dancers had such terrific energy, I tried to make the music match the energy and timing, so they could have also performed the same dance to my score! I used quite conventional sampled instruments and played them in real time on a keyboard to match the dancing.
“In ‘Valse excentrique’, I used more synthesised sounds and some string samples. Although it’s more subtle, the music still fits all the major hit points in the dancing.”
An interview by Katya Seltman with Marcus about the premiere in New York of Sea Polyphonies, by Chris Watson and Marcus, September 2012 in the Issue Project Roon magazine.
Pascal Wyse – The Guardian 3rd September 2009
For the choir parts, Watson commissioned composer Marcus Davidson. First, Davidson spent time listening intensely to Watson’s bee recordings – and got a shock: “The bees are full of music. They ‘sing’ diatonic notes. It’s astonishing. In the daytime they are all at A below middle C. Then, in the evening, the general pitch slips down to G sharp.” But around those central pitches, says Davidson, the bees are also tuneful: “For each mood they have a different set of what I call tune clusters – different songs and little chords.”
Bees have also been shown to indicate awareness of toxins and other hazards by subtle changes in pitch. Mike Harding, co-founder of Touch (who release Watson’s CDs), was commissioned to make the hive recordings for the piece. While Harding was manfully dealing with repeated stings in the service of art, Davidson noticed something. “About 10 seconds before Mike got stung, they’d all be singing different notes, but then it’s as if they’ve taken a decision: ‘Right, we’ve been invaded enough.’ And then they go back to a unison A. You hear a distinct change.”
For the human singing parts, Davidson has avoided any “buzzing” cliches, finding mouth shapes that create a natural sound. They branch out, eventually, into more “human” musical territory, but all the shapes, he says, have come from the bees.
Pascal Wyse
[Three excerpts from the performance can be seen in a video of the highlights on YouTube. (NB: the audio quality is poor.)